Sannheter om deg

Hva slagg skatter samler du på? Når jeg var liten samla jeg på perler, viskelær, klistermerker, servietter, skjell og mange andre ting. Disse hadde en ekstra verdi for meg, og det var viktig å hele tiden utvide samlingene. Jeg var stadig på jakt etter nye gjenstander og objekter til samlingene, helst med en høyere verdi enn de jeg allerede hadde.
   Disse er gjenstander jeg kan se og ta på, men i tillegg tror jeg vi mennesker samler på mange andre ting å. Vi samler på gode venner, gode familierelasjoner, gode ord, gode minner osv. Disse samleobjektene kan vi ikke ta og føle på, men likevel samler vi på dem, og lar dem prege oss.
  
   I tillegg til dette er det samleobjekter som vi kanskje lett glemmer, men som likevel er undervurdert. Og det er sannhetene Gud har sagt om oss. Vi samler på gode ord fra venner og familie, men glemmer lett de gode ordene Gud har sagt om oss. Bibelen er i motsetning til dette, full av disse sannhetene. Og Gud ønsker at vi skal ta vare på disse sannhetene, slik at neste gang noen prøver å fortelle oss at vi ikke er bra nok, at vi ikke har bra nok utseende og at vi ikke duger, kan vi hente fram sannhetene om oss selv fra Guds Ord.

Jeg laget for en tid tilbake et utdrag av disse sannhetene, og håper med dette at det vil få deg til å til å skjønne viktighetene av nettopp disse ordene. Gud ser deg, og i Hans øyne er du en dyrebar juvel. La deg fylle av disse sannhetene, og bevar dem i hjertet ditt!

Mitt barn ♥

Frykt ikke for Jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
(Jes 41.10)
Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt min miskunn mot deg vare ved.

(Jer 31.3)

Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og Jeg elsker deg, gir Jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.

(Jes 43.4)

For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere en deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker

(Jes 55.9)

Jeg vil velsigne deg og bevare deg! Jeg vil la mitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Jeg vil løfte mitt åsyn på deg og gi deg fred!

(4.mos 6.24-26)

For så har Jeg elsket verden at Jeg gav min sønn, den enbårne, for at hver den som tror på meg, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
(Joh 3.16)

Kjærlig hilsen Din Far i himmelen ♥

Stå opp - gjør noe praktisk for menneskene rundt deg!

Jeg har sansen for taler som utfordrer. Mennesker som tørr å være radikale og tale på en ærlig, men utfordrene måte! Sånn tale fikk jeg høre i dag - "Gå ut, og vær noe for dine medmennesker, og vis dem Jesu kjærlighet!"
   Det høres mange ganger litt vanskelig ut. Jeg ser for meg at det betyr at jeg må ta bibelen under armen, å gå ut av "den trygge tilværelsen"- ut til ukjente mennesker...Men...Jeg vil heller være her, her det er trygt. Blant mine kristne venner, de jeg kjenner. De som allerede vet hvem Gud og Jesus er og sånn...De som jeg kan snakke om Gud med, litt mer på dypet...
   I møte med mennesker som ikke kjenner Gud, blir jeg ofte pinglete - og redd. Jeg begir meg ut på farvann jeg virkelig ikke trives på. "Hva om de syns jeg er...Ja, hva om de ikke...Tenk om de til og med...?"
Hva så? Hvem frykter jeg mest? Mennesker eller Gud?

Jeg tror vi har så lett for å gjøre misjonskallet om å "gå ut til alle mennesker og forkynn evangeliet" så vanskelig. Jeg tror det å nå ut til mennesker, like mye kan handle om å dele Jesu kjærlighet. Mange ganger handler det ikke om ord - men om rent praktiske ting, som f.eks å smile til bussjåføren, hjelpe den gamle dama med å legge varene i handleposen, gi plassen sin til den gamle mannen som kommer inn på bussen, ønske kassadama på kiwi, som har vært sju timer på jobb, en god dag...
Det er virkelig å vise Jesu kjærlighet til de menneskene vi møter rundt oss! Det handler om det hverdagslige, som kan bety en enorm forskjell for hun som får hjelp med varene, eller han som får et smil...

"Stå opp - gjør noe praktisk for menneskene rundt deg! Og vit at du kan gå i gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for deg."

Efeserne 2.10

Hva, hvis, om ... hva hadde skjedd da?

Jeg var ute å gikk...På vei til søndages studentmøte. Det regnet, jeg kunne kjenne dråpene piske mot ansiktet...Samtalen med en kamerat gikk lett, vi hadde mye å snakke om, så mye at jeg nesten ikke enset den store sølepytten der framme. Rett før jeg skulle til å sette høyrebeinet nedi sølepytten, som minst måtte ha vært ti cm dyp, var det som om verden stoppet opp et sekund. Jeg var plutselig liten igjen, jeg hadde regndress og støvler, og løp fra sølepytt til sølepytt, ivrig for å se om jeg kunne hoppe så hardt at vannet sprutet opp etter beina. Målet var at de rundt skulle kjenne noen dråper av sølevannet, i det jeg hoppet med stor tro...
Tilbake til virkeligheten er det en setning som gjentar seg inni hodet; "If grace is an ocean [...]". Strofen er fra en kjent lovsang...Jeg ser meg selv, bade i nåde, svømme i nåde. For en lykkelig følelse...Men tørr jeg noen gang ta sats og hoppe ut i tro, i havet av Guds nåde, og håpe på at de rundt meg skal kjenne dråper av nåde mot sine kinn? Slik jeg kunne ta sats, når jeg var barn, og hoppe i tro om at de rundt meg fikk dråper av sølevannet i ansiktet...
Det hele blir en tankevekker for meg, jeg går videre, tar opp samtalen med kameraten min, og vi er akkurat fremme i det øyeblikket møte begynner. Kliss våte, men klar for nye nådestrømninger fra oven. Mon tro om jeg en dag vil dele dette overskuddet av nåde med de rundt meg?...