Jeg var ute å gikk...På vei til søndages studentmøte. Det regnet, jeg kunne kjenne dråpene piske mot ansiktet...Samtalen med en kamerat gikk lett, vi hadde mye å snakke om, så mye at jeg nesten ikke enset den store sølepytten der framme. Rett før jeg skulle til å sette høyrebeinet nedi sølepytten, som minst måtte ha vært ti cm dyp, var det som om verden stoppet opp et sekund. Jeg var plutselig liten igjen, jeg hadde regndress og støvler, og løp fra sølepytt til sølepytt, ivrig for å se om jeg kunne hoppe så hardt at vannet sprutet opp etter beina. Målet var at de rundt skulle kjenne noen dråper av sølevannet, i det jeg hoppet med stor tro...
Tilbake til virkeligheten er det en setning som gjentar seg inni hodet; "If grace is an ocean [...]". Strofen er fra en kjent lovsang...Jeg ser meg selv, bade i nåde, svømme i nåde. For en lykkelig følelse...Men tørr jeg noen gang ta sats og hoppe ut i tro, i havet av Guds nåde, og håpe på at de rundt meg skal kjenne dråper av nåde mot sine kinn? Slik jeg kunne ta sats, når jeg var barn, og hoppe i tro om at de rundt meg fikk dråper av sølevannet i ansiktet...
Det hele blir en tankevekker for meg, jeg går videre, tar opp samtalen med kameraten min, og vi er akkurat fremme i det øyeblikket møte begynner. Kliss våte, men klar for nye nådestrømninger fra oven. Mon tro om jeg en dag vil dele dette overskuddet av nåde med de rundt meg?...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar