Dette er dagen som Herren har gjort;

la oss juble og glede oss på den!

Dagens vers er hentet fra salme 118.24. Et utrolig flott som får meg til å smile. Det forteller meg at hver dag jeg får her på jorden, er en gave fra Gud, og noe jeg må være takknemlig for. Salmisten går så langt som i å oppfordre oss til å julbe og glede oss over den gaven livet er.

   Likevel er det ikke alltid livet er slik at man får lyst til å juble og glede seg over det. Noen ganger føles det som om man bare går i oppoverbakker og møter motstand hele tiden. Salmisten oppfordrer oss likevel til å løfte blikket. Ikke til å glemme hva som skjer i livet, ikke til å dekke over det vonde og vanskelige, men til å løfte blikket og lete etter det som hver dag gir oss grunn til å være takknemlige, tross vanskeligheter. Det å løfte blikket kan mange ganger hjelpe oss til å se situasjonene vi står i med et annet blikk. 

Det er all grunn til å juble og glede oss over hvert øyeblikk vi får her på jorda - det er gitt deg i gave. Omstendighetene skifter, livet er som en berg og dalbane, men denne dagen - nettopp denne dagen - har Herren gjort, så la oss juble og glede oss på den! 

Takknemlig

Da jeg var liten og gikk på søndagsskolen, fortalte søndagskolelæreren en gang en historie om to engler i himmelen. De hadde fått i oppgave å samle inn alle bønner som menneskene sendte opp til Gud. Den ene engelen hadde i oppgave å samle inn takkebønnene og den andre hadde i oppgave å samle inn de resterende bønnene. Englene var glade for oppgaven de hadde fått, og begge var spent på hva som ventet dem. De satte igang! Det var mye å gjøre for engelen som hadde ansvar for bønnene. Han løp rundt, og og timene fløy. At det kunne være så mange bønner å ta seg av, det hadde han aldri trodd!

Men for engelen som hadde ansvaret for å samle inn takkebønnene, gikk timene tregt. Han satt og så på mens den andre engelen fløy rundt, men selv hadde han lite å gjøre. Han undret seg; «Takker aldri menneskene Gud for det han har gitt dem?»

Det var en av de beste historiene man kunne fortelle på søndagskolen for å få barn til å takke Gud. Vi fikk liksom litt medfølelse med den lille engelen som satt der for seg selv, var trist, og hadde lite å gjøre. Jeg husker vi med iver gikk hjem og takket som bare det, i håp om at engelen igjen ble lykkelig.

Takk er i dag et ord som er velbrukt, hvertfall i det hverdagslige. Vi er vel alle vokst opp i et hjem, der det å takke for seg ligger i oppdragelsen? Vi kan si slike ting som; «Takk for maten», «Takk skal du ha», «Tusen takk» og «Takk for det». Etterhvert har det blitt så innarbeidet, at jeg noen ganger ikke legger merke til at jeg sier det en gang – det går av seg selv.

Det som er med ordet takk, er det at det er et ord som hjelper meg til å flytte fokus. I det jeg sier det, er jeg i ferd med å flytte fokuset fra meg selv og over på vedkomne som er mottaker for takken.

Ja, det er mange mennesker rundt deg som fortjerner noe av takken din – absolutt. Men det er også en som fortjener all takk, og det er Gud. Jeg for min egendel glemmer ofte den takken som Gud fortjener. I min hverdag blir alt rundt meg fort en selvfølge, og jeg glemmer at de tilfeldighetene jeg opplever egentlig er Gudfeldigheter. Jeg merker at kun når det skjer noe ekstraordinært, eller at jeg har opplevd noe fantastisk, eller fått hilse på nye, herlige mennesker – da henvender jeg meg til Gud. Men maten på bordet, klærne på kroppen, pengene på konto, familien og vennene rundt meg – de tar jeg som en selvfølgelig del av hverdagen og jeg glemmer at de er Guds velsignelse i livet mitt.

Vi har hver dag noe å takke Gud for! Og det hele begynner i det vi er i ferd med å vokne, strekker oss i senga og sakte, men sikkert åpner øynene våre. Her er det allerede 3 ting å takke for; 1. At Gud gav deg en dag til! 2. At kroppen fungerer og at du har mulighet til å strekke deg ut og bevege på deg! Og 3. At du kan se!

Men, det finnes noe som kan kvele takken til Gud i hverdagen og det er bekymringene, noe jeg opplever stadig vekk! Når jeg er bekymret blir alt jeg er opptatt av problemet, og jeg henvender meg til Gud med rop om hjelp, beskyttelse og visdom. Jeg graver meg lenger ned i problemet, fremfor å løfte blikket. Salmisten som har skrevet salme 138 sier noe viktig her ; «Om jeg vandrer midt igjennom trengsel, holder du meg i live.» Det er som om salmisten klarer å vende blikket mot Gud og takke ham for at han er med ham gjennom trengselen. Det er mitt ønske, at jeg midt i trengselen og fortvilelsen likevel skal klare å løfte blikket til Gud, og takke ham for løftene han har gitt meg om å være med.

Jeg ønsker som i sangen "Å gjøre mitt liv til en lovsang for Gud". Jeg ønsker at alt jeg foretar meg skal være en handling i takknemlighet til det han har gitt meg. Jeg ønsker at selvfølgeligheter rundt meg skal forsvinne, og Gudfeldighetene rundt meg komme tydeligere frem.

For det er det det handler om – å flytte fokus – og flytte blikket over på Ham som har gjort alt mulig. Takke Ham som vi beveger oss, lever og er til i (Apg 17,28). Takke Han som ikke sparte sin egen Sønn for oss, fordi han så inderlig ønsket samfunn med oss. (Joh 3.16) Takke Ham som så oss lenge før vi var et forster, og som allerede hadde oss i tankene før noen andre hadde det. Takke han som hver dag på ny blåser sin livspust inn i oss (1.Mos 2,7). Takke Ham som sørger for oss og gir oss det vi trenger (Matt 6.25-30) Og – takke ham som har sagt «Se Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende» (Matt 28.20)

Min oppfordring blir som Paulus sier det i Ef. 5.20 «Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn» Og mitt ønske blir at takknemlighet på ny skal bli grunnstemning i livene våre! 

Amen  

Sannheter om deg

Hva slagg skatter samler du på? Når jeg var liten samla jeg på perler, viskelær, klistermerker, servietter, skjell og mange andre ting. Disse hadde en ekstra verdi for meg, og det var viktig å hele tiden utvide samlingene. Jeg var stadig på jakt etter nye gjenstander og objekter til samlingene, helst med en høyere verdi enn de jeg allerede hadde.
   Disse er gjenstander jeg kan se og ta på, men i tillegg tror jeg vi mennesker samler på mange andre ting å. Vi samler på gode venner, gode familierelasjoner, gode ord, gode minner osv. Disse samleobjektene kan vi ikke ta og føle på, men likevel samler vi på dem, og lar dem prege oss.
  
   I tillegg til dette er det samleobjekter som vi kanskje lett glemmer, men som likevel er undervurdert. Og det er sannhetene Gud har sagt om oss. Vi samler på gode ord fra venner og familie, men glemmer lett de gode ordene Gud har sagt om oss. Bibelen er i motsetning til dette, full av disse sannhetene. Og Gud ønsker at vi skal ta vare på disse sannhetene, slik at neste gang noen prøver å fortelle oss at vi ikke er bra nok, at vi ikke har bra nok utseende og at vi ikke duger, kan vi hente fram sannhetene om oss selv fra Guds Ord.

Jeg laget for en tid tilbake et utdrag av disse sannhetene, og håper med dette at det vil få deg til å til å skjønne viktighetene av nettopp disse ordene. Gud ser deg, og i Hans øyne er du en dyrebar juvel. La deg fylle av disse sannhetene, og bevar dem i hjertet ditt!

Mitt barn ♥

Frykt ikke for Jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
(Jes 41.10)
Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt min miskunn mot deg vare ved.

(Jer 31.3)

Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og Jeg elsker deg, gir Jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.

(Jes 43.4)

For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere en deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker

(Jes 55.9)

Jeg vil velsigne deg og bevare deg! Jeg vil la mitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Jeg vil løfte mitt åsyn på deg og gi deg fred!

(4.mos 6.24-26)

For så har Jeg elsket verden at Jeg gav min sønn, den enbårne, for at hver den som tror på meg, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
(Joh 3.16)

Kjærlig hilsen Din Far i himmelen ♥

Stå opp - gjør noe praktisk for menneskene rundt deg!

Jeg har sansen for taler som utfordrer. Mennesker som tørr å være radikale og tale på en ærlig, men utfordrene måte! Sånn tale fikk jeg høre i dag - "Gå ut, og vær noe for dine medmennesker, og vis dem Jesu kjærlighet!"
   Det høres mange ganger litt vanskelig ut. Jeg ser for meg at det betyr at jeg må ta bibelen under armen, å gå ut av "den trygge tilværelsen"- ut til ukjente mennesker...Men...Jeg vil heller være her, her det er trygt. Blant mine kristne venner, de jeg kjenner. De som allerede vet hvem Gud og Jesus er og sånn...De som jeg kan snakke om Gud med, litt mer på dypet...
   I møte med mennesker som ikke kjenner Gud, blir jeg ofte pinglete - og redd. Jeg begir meg ut på farvann jeg virkelig ikke trives på. "Hva om de syns jeg er...Ja, hva om de ikke...Tenk om de til og med...?"
Hva så? Hvem frykter jeg mest? Mennesker eller Gud?

Jeg tror vi har så lett for å gjøre misjonskallet om å "gå ut til alle mennesker og forkynn evangeliet" så vanskelig. Jeg tror det å nå ut til mennesker, like mye kan handle om å dele Jesu kjærlighet. Mange ganger handler det ikke om ord - men om rent praktiske ting, som f.eks å smile til bussjåføren, hjelpe den gamle dama med å legge varene i handleposen, gi plassen sin til den gamle mannen som kommer inn på bussen, ønske kassadama på kiwi, som har vært sju timer på jobb, en god dag...
Det er virkelig å vise Jesu kjærlighet til de menneskene vi møter rundt oss! Det handler om det hverdagslige, som kan bety en enorm forskjell for hun som får hjelp med varene, eller han som får et smil...

"Stå opp - gjør noe praktisk for menneskene rundt deg! Og vit at du kan gå i gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for deg."

Efeserne 2.10

Hva, hvis, om ... hva hadde skjedd da?

Jeg var ute å gikk...På vei til søndages studentmøte. Det regnet, jeg kunne kjenne dråpene piske mot ansiktet...Samtalen med en kamerat gikk lett, vi hadde mye å snakke om, så mye at jeg nesten ikke enset den store sølepytten der framme. Rett før jeg skulle til å sette høyrebeinet nedi sølepytten, som minst måtte ha vært ti cm dyp, var det som om verden stoppet opp et sekund. Jeg var plutselig liten igjen, jeg hadde regndress og støvler, og løp fra sølepytt til sølepytt, ivrig for å se om jeg kunne hoppe så hardt at vannet sprutet opp etter beina. Målet var at de rundt skulle kjenne noen dråper av sølevannet, i det jeg hoppet med stor tro...
Tilbake til virkeligheten er det en setning som gjentar seg inni hodet; "If grace is an ocean [...]". Strofen er fra en kjent lovsang...Jeg ser meg selv, bade i nåde, svømme i nåde. For en lykkelig følelse...Men tørr jeg noen gang ta sats og hoppe ut i tro, i havet av Guds nåde, og håpe på at de rundt meg skal kjenne dråper av nåde mot sine kinn? Slik jeg kunne ta sats, når jeg var barn, og hoppe i tro om at de rundt meg fikk dråper av sølevannet i ansiktet...
Det hele blir en tankevekker for meg, jeg går videre, tar opp samtalen med kameraten min, og vi er akkurat fremme i det øyeblikket møte begynner. Kliss våte, men klar for nye nådestrømninger fra oven. Mon tro om jeg en dag vil dele dette overskuddet av nåde med de rundt meg?...