Takknemlig

Da jeg var liten og gikk på søndagsskolen, fortalte søndagskolelæreren en gang en historie om to engler i himmelen. De hadde fått i oppgave å samle inn alle bønner som menneskene sendte opp til Gud. Den ene engelen hadde i oppgave å samle inn takkebønnene og den andre hadde i oppgave å samle inn de resterende bønnene. Englene var glade for oppgaven de hadde fått, og begge var spent på hva som ventet dem. De satte igang! Det var mye å gjøre for engelen som hadde ansvar for bønnene. Han løp rundt, og og timene fløy. At det kunne være så mange bønner å ta seg av, det hadde han aldri trodd!

Men for engelen som hadde ansvaret for å samle inn takkebønnene, gikk timene tregt. Han satt og så på mens den andre engelen fløy rundt, men selv hadde han lite å gjøre. Han undret seg; «Takker aldri menneskene Gud for det han har gitt dem?»

Det var en av de beste historiene man kunne fortelle på søndagskolen for å få barn til å takke Gud. Vi fikk liksom litt medfølelse med den lille engelen som satt der for seg selv, var trist, og hadde lite å gjøre. Jeg husker vi med iver gikk hjem og takket som bare det, i håp om at engelen igjen ble lykkelig.

Takk er i dag et ord som er velbrukt, hvertfall i det hverdagslige. Vi er vel alle vokst opp i et hjem, der det å takke for seg ligger i oppdragelsen? Vi kan si slike ting som; «Takk for maten», «Takk skal du ha», «Tusen takk» og «Takk for det». Etterhvert har det blitt så innarbeidet, at jeg noen ganger ikke legger merke til at jeg sier det en gang – det går av seg selv.

Det som er med ordet takk, er det at det er et ord som hjelper meg til å flytte fokus. I det jeg sier det, er jeg i ferd med å flytte fokuset fra meg selv og over på vedkomne som er mottaker for takken.

Ja, det er mange mennesker rundt deg som fortjerner noe av takken din – absolutt. Men det er også en som fortjener all takk, og det er Gud. Jeg for min egendel glemmer ofte den takken som Gud fortjener. I min hverdag blir alt rundt meg fort en selvfølge, og jeg glemmer at de tilfeldighetene jeg opplever egentlig er Gudfeldigheter. Jeg merker at kun når det skjer noe ekstraordinært, eller at jeg har opplevd noe fantastisk, eller fått hilse på nye, herlige mennesker – da henvender jeg meg til Gud. Men maten på bordet, klærne på kroppen, pengene på konto, familien og vennene rundt meg – de tar jeg som en selvfølgelig del av hverdagen og jeg glemmer at de er Guds velsignelse i livet mitt.

Vi har hver dag noe å takke Gud for! Og det hele begynner i det vi er i ferd med å vokne, strekker oss i senga og sakte, men sikkert åpner øynene våre. Her er det allerede 3 ting å takke for; 1. At Gud gav deg en dag til! 2. At kroppen fungerer og at du har mulighet til å strekke deg ut og bevege på deg! Og 3. At du kan se!

Men, det finnes noe som kan kvele takken til Gud i hverdagen og det er bekymringene, noe jeg opplever stadig vekk! Når jeg er bekymret blir alt jeg er opptatt av problemet, og jeg henvender meg til Gud med rop om hjelp, beskyttelse og visdom. Jeg graver meg lenger ned i problemet, fremfor å løfte blikket. Salmisten som har skrevet salme 138 sier noe viktig her ; «Om jeg vandrer midt igjennom trengsel, holder du meg i live.» Det er som om salmisten klarer å vende blikket mot Gud og takke ham for at han er med ham gjennom trengselen. Det er mitt ønske, at jeg midt i trengselen og fortvilelsen likevel skal klare å løfte blikket til Gud, og takke ham for løftene han har gitt meg om å være med.

Jeg ønsker som i sangen "Å gjøre mitt liv til en lovsang for Gud". Jeg ønsker at alt jeg foretar meg skal være en handling i takknemlighet til det han har gitt meg. Jeg ønsker at selvfølgeligheter rundt meg skal forsvinne, og Gudfeldighetene rundt meg komme tydeligere frem.

For det er det det handler om – å flytte fokus – og flytte blikket over på Ham som har gjort alt mulig. Takke Ham som vi beveger oss, lever og er til i (Apg 17,28). Takke Han som ikke sparte sin egen Sønn for oss, fordi han så inderlig ønsket samfunn med oss. (Joh 3.16) Takke Ham som så oss lenge før vi var et forster, og som allerede hadde oss i tankene før noen andre hadde det. Takke han som hver dag på ny blåser sin livspust inn i oss (1.Mos 2,7). Takke Ham som sørger for oss og gir oss det vi trenger (Matt 6.25-30) Og – takke ham som har sagt «Se Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende» (Matt 28.20)

Min oppfordring blir som Paulus sier det i Ef. 5.20 «Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn» Og mitt ønske blir at takknemlighet på ny skal bli grunnstemning i livene våre! 

Amen